Minner av Anna Schilbred

Les Anna Schilbreds egne ord fra sine minner i Brevik fra 1920-tallet. 

Hvalbesøk i fjorden, politiet som ikke klarte å stanse barn på bakkejern, om spøkelser på seilflåte og da den første motorbåten kom til Brevik.

Vi som vokste opp i Brevik omkring 1915 hadde aldri fritidsproblemer. Husene langs havna lå slik til at gårdsrommet munner ut mot bryggen, så vi kunne gå ned kjøkkentrappen og ombord i båten. De fleste familier hadde båt den gang, pram, sjekt eller kogg.

Vi hadde en gammel stø kogg som tok mange når vi skulle på fisketur - kunne ro den med 3 par årer, satt 2 og 2 på toftene og en akter som styrte. Seilte gjorde vi også iblant. Hadde med ferdigkokt kaffe på sotet kobberkjelen med potet i tuten, innpakket i aviser og pledd. Varm holdt den seg. Rodde først til Ormefjorden, der var det alltid fisk å få, men kastet ut snørene ved Oksøya, fiskeplass der, på hjemturen. Fisk fikk vi nok av.

-Vi var så mange i båten at vi nesten ikke turte å blunke

Alle rodde så det lært vi tidlig. Vi var ikke gamle da vi var flere pikers som rodde i en pram, over til Sandøya for å bade. Ofte var vi så søkklastet at vi nesten ikke turte blunke, for ikke å ta inn vann. Guttene badet på Dikkon, men snart badet vi der alle sammen, guttene fra skjæret, vi piker fra grunnen. Den stranden var så fin, kunne vasse ut helt til halsen, ja er det vel ennå.

Det kom mye småsild inn fjorden, makrellen fulgte efter. Det hendte vi kom opp i sildebolle, da var silden fortrengt av makrellen på alle kanter så den klumpet seg sammen. De øverste lå helt tørre og blinket som sølv i solen, kunne ta dem med hendene og øsekar. På land lå båtlag med vad pram, ferdig til å rykke ut. Det så koselig ut, for de kokte ofte kaffe i vannkanten mens de de ventet på at stimet skulle komme nær nok til å ringe det inn med garnet. Små makrell eller pir fisket vi så meget vi ville ha.

Hvalshow i Brevik

Stor hval hadde vi besøk av hver sommer. Så den på lang avstand når den sendte en flott fontene opp i luften, og vi rodde til land så fort vi kunne. Hadde hørt at den kantret båter. Niser kom buktene 2 og 2, hørte bare et hves av dem, var ikke redde da.

 En gang vi skulle inn fjorden, var omtrent ved Seivall, fikk vi se at vass føyka stod høyt ved Sandøya. Vi seilte for god sønnavind, men tok ut årene for å hjelpe på farten. Det gikk så fort at vi ikke tok vannet med dem. Vannspruten kom raskt nærmere, vi seilte rett frem, og kjørte koggen i land på stranden til Rødsvik. Da plasket det forbi skjæret like utenfor. Bestefar sa at det var 2 springhvaler, han hadde fulgt oss i kikkert en stund. Hvalene reiste seg rett opp i luften på halen, og slo ned igjen med et voldsomt plask, lange som de var. Var litt redde da vi skulle hjem om kvelden, og lenset bedagelig utover med nordadraget. Intet hendte, men var glade da vi rundet Seterodden og kom inn i havna hvor de grønne skutene lå, dystre i skumringen, og kastet sorte skygger på vannet. Resten av Breviks engang så store og stolte seilflåte.

Påstod at det spøkte på en seilflåte

Her lekte guttene ombord, øvet seg i sjømannskap, klatret i riggen, noen helt i toppen av stormasten, satt på kulen der, eller dreide seg rundt på maven. De påstod, som helt sikkert, at det spøkte på den ene.

Så kom den første motorbåten, det var stas. Den kjørte under broen og rundt Øya, folk vinket, men den kom stadig igjen. Tilslutt ble den kjørt på land i en potetåker på Setre, fortelles det. Eieren kunne ikke stoppe den.

Som vi lekte den gang, spilte ball, hoppet paradis, klinket med vakre kuler, samlet på dem. Trillet ball i lue og kastet på strek. Når det mørknet lekte vi gjemsel og sikte, det var spennende, og da måtte man løpe fort

Lek

Båtene lå for det meste i vannet hele året, så når havna la seg kunne vi sitte på skvettgangen til koggen og spenne på oss skøytene, krøllskøyter med lærreimer hadde vi alle. De løsnet etterhvert og heldige var vi piker som fikk en sterk gutt til å stramme dem. Glade for vi avsted. «Bare løp du, vi skal nok fange deg!» ropte vi. En gang større gutter lekte, løp en av dem for nær en stor dampbåt som lå innefrosset ved Tollboden. Han forsvant i et hull i isen, båten hadde spylt ut varmt vann, derfor hullet heldigvis kom han opp igjen i samme hull.

Skøytet i kjole med genser og kåpe

Myradammen la seg først, så der begynte vi å skøyte, men synes det var lang vei, holdt oss på havna etterpå. Sportsutstyr fantes ikke, vi skøytet i kjole med genser over og vinterkåpe, lauparstøvler med raggsokker i. Når vi skulle hjem om kvelden, og løsnet remmene, kunne vi nesten ikke stavre oss bort gaten dit vi bodde. Bena var nesten uten følelse. Som vi forfrøs tæme våre den gang, men det hørte med til vinteren som var meget strengere da enn nå. Deilig å komme inn i et godt varmt kjøkken, hvor det durte og brant i komfyren, fa av seg alt det frosne, sette bena i varmt vann, og bli behandlet med parafin eller havmus-olje, som fremdeles er et probat middel mot frost.

Da isen sprakk midt under en konkurranse

Vi hadde idrettsforening, og nå våknet konkurranseånden. En søndag skulle vi ha skøyteløp på havna. Banen ble måket og holdt fint vedlike, innbudte fra Porsgrunn og Skien skulle komme. Favoritten var Aksel fra Skien, og som vi heiet på ham. Hornmusikk og mange folk var møtt frem. Plutselig gav det et drønn i isen! Alle løp mot land, jeg også, over snø barrikadene rundt banen, så ikke hvor, men rett i maven på en mann som hadde falt og lå langsetter. Han ble rasende og jeg vettskremt. Vannet hadde falt ut, og isen fulgte efter med bulder og brak langs land. Der kom bare litt vann på isen så løpet fortsatte, men mange gikk hjem.

Istida i Brevik

Isen la seg tidlig og tykk ble den. Råk til Dalen ble skåret med håndkraft og is-sag. Et monstrum av en sag med dypgående tenner og håndtak i ene enden. Kan sees på museet har nå. Hele råken fint merket opp med isstykker, og låsen, et stort isstykke, som passet i en dertil utskåret lomme, var merket opp med grankvister også, godt synlig. Når båtene hadde passert, ble låsen svinget ut igjen, og vi kunne spasere over hele fjorden. Trygt gikk vi, for isen var over en halv meter tykk.

Det var orden på folk den gang. Familien med pyntede barn gikk tur søndag ettermiddag, enten i gatene, eller om vinteren på isen. Mange sjøfolk, ja andre også, tjente på å skjære is, enten på fjorden eller på isdammene, som det var mange av her omkring. Ferskvannsisen ble utskipet, men først stablet i store ishus, med mye sagmugg over. Dystert og kaldt var det når vi kikket inn der. Husker isrennen fra Myradammene, den kom ned Heksaveien, gjorde en sving mot skolebakken, og bort i ishuset til Chrystiegården, som nå er på Bygdøy museum. Derfra gikk en renne tvers over Storgaten, og isstykkene seilte ombord i skutene ved bryggen.

Populært blant guttene var «Å trå seig-is». 3-4 gutter holdt hverandre i hendene og løp i takt ved siden av hverandre på nylagt is. Tynn var den, så der ble bølger efter dem. De var nødt til å følge bølgen ellers gikk de igjennom. Spennende var det, men det gikk nesten alltid bra.

Politiet kastet bakkejernet i vannet

Når føret tillot det, stod vi på bakkejern. En passelig tykk jernstang, som smeden i smia ved Stålpressa bøyde opp i ene enden, banket den flat, og gjorde et hull øverst, tredde et tau igjennom i passelig høyde til å holde i, samt noen hakk, så vi ikke skulle gli av jernet, mens vi stod og rente på. Skal si vi gjorde god fart på holkeføre! De flinkeste kunne stå på en skøyte, mens de svinget den andre i luften under fart. En gutt hvis far var smed, hadde så lange bakkejern at 5 stk. kunne stå på dem. Når de kom i god fart ned Øyabakken, måtte selv politi holde seg unna, så fort gikk det. Men ble de stoppet, kastet de bakkejernene over brurekka, for senere å fiske dem opp igjen med båtshake.

Når lyset kom, forsvant stekte epler

Når det mørknet kom Salvesen på Berget, han tente karbidlykten på Torvet. Den var flott, vi unger stod og så på. Først begynte den å suse, så ble lyset klart og hvitt. Da sveivet han den opp i den høye stolpen ved siden av broen, men så måtte vi inn. Det var noe annet enn de gamle grønnmalte lyktene med lamper som Per i Lia holdt vedlike med en liten stige og parafindunk så de lyste som de skulle. Men så kom elektrisiteten.1

Skumringstimer med eventyr og stekte epler var forbi, og vi vokste nok fra det. Husker godt vi stekte epler overdrysset med sukker i et emaljert fat som passet fint i ovalen på den høye vedovnen, og ildskjæret fra trekken som lyste opp i rommet. - Så gode er aldri stekte epler mer.

1Brevik fikk elektrisk lys i oktober 1915.

KIlde: Årbok 1981

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler