Litt om hva de leste i Brevik i gamle dager

Vi har i det foregående vesentlig beskjeftiget oss med de gamle Breviksborgeres materielle kultur, med deres hverdagsliv, optatt som dette var av deres handel og forretninger.

Men det kan også ha sin interesse å betrakte deres forhold til religionen og kaste ett blikk inn i deres sjeleliv, når de stod overfor begivenheter som som f. eks. dødsfall og begravelser og se hvad de tenkte og følte, når livets alvår på denne måte grep inn i deres tilværelse.

Men først vil vi undersøke hvad de leste i sine ledige stunder for muligens derved å få rede på det som de interesserte sig for i sin almindelighet utenfor sine forretninger, med andre ord deres åndskultur. Av lesning var der dengang selvfølgelig ikke så meget i en liten by som Brevik og vilde man skaffe sig en eller annen bok måtte en tegne sig som subskribent på forhånd. Således ser vi at postmester Chrystie har subskribent på: «Frøken von Stjernheims Tildragelser», utgitt i Kjøbenhavn 1782, «Ved en av hendes Veninder af originale Papirer og andre tilforladelige Kilder». Som motto står i begynnelsen av boken: «Kun fød til stille landlig Dyd, uskyldig, ynderig, du kom til Hoffets vilde Fryd og blev ulykkelige.» Av dette kan man slutte sig til adskillig av innholdet i denne bok.

Chrystierne var i det hele tatt bekjent for å være meget lesende og den siste av slekten i Brevik: «Thea» Chrystie, efterlot sig ved sin død i 1910 adskillige bøker både av skjønliterært og annet innhold, som hadde været benyttet av familien ned gjennem tiderne og som blev kjøpt på auksjonen efter henne av telegrafbestyrer Steen. Blant dem finner vi en bok fra 1783 med titelen: «Poetiske Samlinger», som inneholder dikte av Claus Frimann, Thomas Stockfleth, Christian Pram og Magdelene Sophie Castberg. Boken er tilegnet ingen mindre enn den bekjente statsmann og forfatter Ove Høegh Guldberg. Dessuten var der blandt Thea Chrysties efterlatte bøker et håndskrevet eksemplar av August von Kotzes skuespil: «De Ulykkelige», «et Lystspil i een Akt», utgitt i Kjøbenhavn 1798. Men også skrifter av annet og mere gedigent innhold sees å ha tilhørt familien Chrystie. Således har Dorthea Chrystie foruten av en «Let Arithmetici eller Regnekunst, hvorudi findes alle Slags Udregninger udi Kjøb og Sal, forfattet paa norsk Maade« og avskrevet 1764 i Brevik, været i besiddelse av en bok, som inneholder alle slags gode råd à la Hanna Winsnes. Den er utgitt i Kjøbenhavn i 1791 «i annen og forbedrede utgave» og forfattet av Emanuel Balling. Den bærer titelen; «Husmoderen eller den værdige Landboequinde» og er tilegnet en del høitstående «værdige og dansk tænkende patrioter, selv besjælede av den ædle frihedsaand, den natur og dyd skjænkede mennesket og som giver staten held og hæder». Prisen var 24 skilling, og som motto står: «Exempler virker best». Og eksemplet i dette tilfelle var en dydsiret husmor ved navn Marthe, hvis daglige liv og gode gjerninger beskrives både i poesi og prosa.

Forfatteren av denne bok om «En værdig Landboequinde», Emanuel Balling, var en meget alsidig herre, som levde fra 1739-1795. Han begynte sin løpebane som edikke- og hvitølbrygger. Men da det ikke gikk med dette slog han sig på journalistikken og utga bl. a. «Helsingør adressecontoirs nye efterretninger». Fra 1771 finner vi ham i hovedstaden som med, arbeider i «Kjøbenhavns Aftenpost». Balling var sterkt påvirket av oplysningstidens rasjonalisme og filantropiske bevegelse. Han var således medstifter av «Selskapet for Borgerdyd», og av «Det søsterlige velgjørenhedsselskab» og foreslog ennog dannet et «ædelmodighedens Selskab til Gjældbundnes Frelse.»

Han skrev om alt mellem himmel og jord og man får et litet innblikk i omfanget av hans forfatterskap av en fortegnelse fra 1782 over en del av de skrifter han hadde utgitt. finner deri bl. a. «En Haandbok for Kommunikanter af den Augsburgske Bekjendelse», «Guldæblet», en Fortælling for Børn, «32 Iystige Sange til Moerskab for Folk af alle Stænder«, «38 venskabelige Sange», «Besyngelse af de 4 Aarstider», «Caroline og Lambert, en morende og underholdende Fortælling», etc.

Naiv og uten den nødvendige dannelse og smak blev han sterkt kritisert av de mere ansete forfattere på den tid f. eks. av Baggesen. Men han hadde et godt grep på den menige mann og forstod å vekke dens interesse for lesning.

Claus Frimann blev født i 1746 og levde den meste del av sin tid som prest i Daviken (i Nordfjord). Han var også rasjonalist og hadde delvis av den grunn i lang tid adskillige stridigheter med sin menighet. Mest bekjendt er han som forfatter av «Almuens Sanger». og «Den syngende Sømand». Hans dikt: «Ondt ofte lider den Fiskermand» er med rette ansett som et av hans beste. Hans diktning var meget populær hos den menige mann på Vestlandet; men i de høiere literære kretse var han lenge et ukjent navn. Det var Welhaven som først drog hans poesi frem av glemselen og tildelte ham rangen som den ypperste dikterånd blandt alle de norske sangere fra den siste halvdel av det 18de århundre, ofte ved sin kraft og ynde og naturlighet i stil og og rythme minnende om selve Nordlands berømte dikter: Petter Dass.

En roman som blev flittig brukt i ledige stunder til underholdning i Høegh og Chrystiefamilien og som ennu står i fru Karen Høegh-Omdahls bokskap, var «Sir Carl Grandison» «skildret i en samling brever og oversatt fra engelsk i 7 dele». Den var skrevet av den også her i Norge godt kjente moteforfatter «Samuel Richardson» som levet fra 1689 til 1761. Romanen var overmåte spennende og sentimental, en av våre oldemødres værste tårepresser. Foreleser var «tante Wright» og tilhørere ialmindelighet: fru Høegh og Simon Zachariassens enke samt den senere som enke efter Boye Chrystie på skjøter og grunnbrever i Brevik så godt kjente «Inger sallig Chrystie»1). Lesningen tok lang tid, det var jo hele 7 binn å gå igjennem, og lesetimerne blev kun avbrutt av og til når «tante Wrigth» høitidelig gikk inn i det tilstøtende værelse for å ta sig en pris snus og kom tilbake med en reserveklyppe i den ene hånden av dette selv blandt damer så høit skattede stoff. «Tante Wright» hørte til l'ancien regime og var typisk for damer med aristokratiske fornemmelser på den tid i Brevik og Skien. Hun gikk selv i eldre dage i familiebryllupper i lyseblå utringet silkekjole med korte ærmer, og De skulde sett henne, skriver fru Karen Sophie Høegh i sine optegnelser, vandre til kirke i sin lysegrå forverkskåpe, med sin lyseblågrønne silkeparaply i hånden. Hun hette som pike Dorothea Hansdatter Chrystie og blev født i Brevik 1763 og døde i 1853 på familieeiendommen Lunde i Eidanger, 90 år gammel, hos sin brorsønn Hans Chrystie. Som ung var hun i huset hos sin svoger Simon Zachariasen, som holdt bryllup for henne, da hun i 1790 blev gift med skibskaptein Henrich Wright . Det unge brudepar blev, efter hvad hennes bror Eilert Wright har nedtegnet, «Iykønsket mellem Pokaler at Gud vilde lade dem længe leve». Men allerede efter kun 4 års ekteskap «omskiftet hendes Mand det timelige med det ævige, den 4de juli 1794, i sin Alders 34te Aar, mindre end 3 Dage». Hun flyttet derefter ut til Brevik til sin søster, enken efter Simon Zachariasen, og var hennes foreleser og selskapsdame.

I I et adskillig høiere plan enn de hitinntil nevnte bøker lå «Gentlemans Magazin», som blev holdt i Chrystiefamilien og som Simon Høegh i sin tid fant en mengde årgange av på loftet i en av Chrystiegårdene. Dette ansete tidsskrift var grunnlagt i 1731 av den dyktige og literært interesserte boktrykker Edwardt Cave, som levde fra 1691 til 1754. Foruten et månedlig sammendrag av de mere verdifulle nyheter inneholdt det referater fra Parlamentsforhandlingerne. Utgiveren forstod å knytte flere fremragende redaktører til magasinet bl. a. den berømte språkmann, essayist og filosof Samuel Johnsen, som levde fra 1709 til 1784. Under hans redaksjonstid steg dets anseelse betydelig. I «Norske Intelligentsedler» stod der hyppige utdrag av tidsskriftets verdifulle innhold og ved at det jo var livlig forbinnelse mellem Brevik og England på den tid, kan man lett forklare at det også har funnet veien hit2).

I den av Thea Chrysties opbevarte boksamling finner vi et håndskrevet «Udtog af Naturlære og Historie», skrevet av Hans Chrystie i 1818-19 og 20. Men i det 18de århundre har der i det heletatt neppe været meget av egentlig historisk lesning i Brevik. En av de få som interesserte sig derfor var Simon Grøtter Wiborg. Han eide et verk om «Kong Friedrich af Prøisen», som han skal ha studert meget flittig.

Wiborg likte forresten godt å snakke om politikk og særlig om den store Napoleon. Han var meget religiøs og dessuten en myndig og selvbevisst herre. Det var således ham som fikk satt igjennem at søndagshandelen blev forbudt, hvilket ikke alle Breviksfolk tok ham nådig op.

Han var tillike en ivrig lutheraner og fikk som kirkeverge fjernet det gitter, som i den gamle kirken delte skibet fra alteret med dobbelte dører, når nadverdgjestene var inne i sakristiet til skrifte. Han syntes nemlig at det arrangement minnet formeget om katolisismen. Simon Wiborg skal dog være fritatt for beskyldningen om at det var ham som lot sage av alle englehodene på stolestadene. Det var først langt senere at dette hærverk blev øvet.

Ved omtalen av kirken er vi kommet inn på et spor, som kan lede oss til forståelse av de gamle Breviksborgeres livsanskuelse. Den ovenfor nevnte underholdningslekture og historiske lesning har visstnok sin betydning som et moment til å belyse datidens literære smak og kultur. Men de hjelper oss ikke langt på vei til å få et innblikk i de dalevende menneskers innerste sjeleliv. Vil man trenge inn i dette må man undersøke deres forhold til religionen og hvorledes de gav uttryk for sine tanker og stemninger ved høitidelige begivenheter, f. eks. når en av deres kjære avgikk ved døden. Vi har i den anledning samlet og studert en del gravskrifter og salmer, som bruktes dengang. Nu for tiden er man mere nøktern ved sådanne leiligheter. En nøier sig almindelig med å avertere f. eks. at «min kjære hustru døde den og den dag». Av og til kan man se en bevidnelse for at «høit var du elsket og dypt er du savnet». Man liker i det heletatt ikke nu for tiden ved dødsfall og begravelse å legge sine følelser så ostentativt for dagen overfor det store publikum. I gamle dager var dette anderledes. Man søkte da ved sådanne anledninger å overgå hverandre i høittravende og opstyltede utgydelser, som undertiden rent kan ta pusten fra en. Rett prosaisk og uten noen kulturhistorisk interesse er den gravskrift som stod på kjøpmann Lars Schwints gravsten:

Her hviler Schwint
Gak læser trindt
om hver en Splint
af denne Kiste.
Han er nu stor
I Himlen bor
I Englekor
Hos Jesum Kriste.

I levende live var Schwint en stor forretningsmann i Brevik, og det var ham som i 1780 gav Seierverket til tårnet i den gamle kirken. Han bygget omkring 1760 den gården, hvor nu frk. Lindbo har hotell og hans datter MaIene var Boye Chrysties første hustru.

Av mere interesse og rent rørende er den måte hvorpå Realf Boyesen Ording, som efter sine egne optegnelser «blev fød i Jesu Navn anno 1712 den 19de September», kunngjør sin hustrus3) død: «Den 30te juni 1750 døde min kjære Hustru. Hun var udi hendes Svaghed fornøiet og saliig og takkede sin Frelser, som havde givet hende Naade til at kjende sig udi sine stinde Dage at hun nu som en Synder kunde tro sig saliig for Hans Blods og Fortienestes Skyld. Kort før hendes Udgang af Tiden hørte jeg hende meget glad og fornøyed synge det Vers: jeg skal Ham faa at se, den gjennemborede paa Hænder og Fødder den mig til Brud udkaarede.» - 65 -

Men dette forhindrede ikke at den samme Realf Boyesen Ording allerede i 1753 «I Jesu Navn indgik udi nyt Ægteskab», dennegang med den unge Mette Grubbe, datter av Nils Grubbe og Kristine Larsdatter og født i Brevik 1731.

Men rekorden slår dog den inskripsjon, som en bror av fru Winfeldt, hvis mann vi har sett engang eide den nuværende Tollbodgård, satte på sin søsters gravsted. Hun blev begravet på Akers kirkegård før familien flyttet hit til Brevik. Da den er så karakteristisk for datidens smak og stil, skal vi gjengi den her i sin helhet, skjønt den er lovlig lang:

«Taarefuld Erindring ved en elsket Søsters Grav. Fordum i Livet: Fru Maria Margrethe Winfeldt, som den 16de November 1770 fik sit Hvile-Sted i Agers Kirkegaard, med megen Ømhed udført af hendes bedrøvede og dybt sørgende Broder, som ønsker at møde for Guds Dom med den samme Seierskrone som Hun - I den Himmelske Herlighed»!

Gravskrift:

«Timeglasset er udrunden.
Visdommens Villie opfyldt
Modgangs Storm-Vinde har lagt sig
Seiren er vunden, Livet midt i Døden erobret.
Saa synes mig at høre et kjærlig Raab
Fra min lyksalige Søster:
Marie Margrethe Herzog
Fød den 19de Maji 1733;
gift den 13de Maji 1763 med
Herr Lars Winfeldt,
Deres kongelige Majestæts Regiment-Quartermester
ved det Nordenfjeldske geworbne
Infanteri Regiment.

Til Trøst for en kjærlig Ægtefelle som i hende
mistede en Gudfrygtig Maria, en husraadig
Martha, en lydig Sara, en fornuftig Abigael,
en kjærlig Rakel.
Han laa hende hvert Øieblik paa Hjerte ;
Derfor var Skilsmissen saa tung og rørende.
Til Trøst for de Fire smaa og umyndige Børn
Som alle raabe: De savne en øm, kjærlig
og omhyggelig Moder.

Til Trøst for de bedrøvede Søskende,
som begge tabte i Hende
Et medlidende og godægigt og elskværdigt Hjerte.
Forenede sukke til Almagten om Hjælp for Hende
Efter Hans Alvise Raad gjorde os haabefulde,
Indtil Livets Aften kom den 10de Novbr. 1770.
Da hun fornøiet i sin Gud
Indesluttede os Alle i Hans Forsyns Arme.
Menneske!
Knæl for din Gud i Naadens Tid
Som hun gjorde.
Saa kan du dø de Retfærdiges Død
Og erlange Ærens Krone med Hende».

Dette velmenende, men i våre øine høist opstyltede produkt falt i den grad i samtidens smak at det endog blev trykt og utgitt paa S. C. Schwachs forlag i Christiania.

De her anførte prøver er antagelig tilstrekkelige til å vise hvorledes datidens mennesker gav uttrykk for sine følelser ved sine slektningers død. Men det var nok ikke alle og enhver, som var gjenstand for sådanne æresbevisninger, når de forlot denne verden. Det var noe, som var forbeholdt de mere velstående, «de conditionerede», som hadde råd til å la sig begrave «med full ceremoni». Den menige mann måtte nøie sig med mindre; han blev simpelthen puttet ned i en eller annen uanselig grav og overlatt til glemselen; og om ham handler ikke dette skrift.

Nu kan man gjøre sig det spørsmål: var disse bombastiske gravskrifter bare et konvensjonelt utslag av en moterettning i tiden, eller kom de fra ett opriktig hjerte? Vi tror det siste var tilfellet. De gav virkelig et pålidelig uttrykk for hvad mange av de dalevende mennesker følte og tenkte; når en av deres kjære forlot denne verden for å «ombytte det timelige med den himmelske Fryed og Herlighed». Men ser man litt nærmere på de to sistnevnte gravskrifter, vil man finne at de representerer hver sitt religiøse syn eller standpunkt. Fru Winfeldts er tydelig preget av rasjonalismens sterke forsynstro og fremhevelse av begrepet dyd. Der finnes intet i den om forsoning og frelse. Så meget mere er det av dette i den gravskrift som Realf Boyesen Ording forfattet ved sin hustrus død. De uttrykk han bruker deri var et resultat av og stod i samklang med den religiøse forkynnelse i Brødremenighetens samfund, som han tilhørte. I dette samfunds bønnebøker møter man stadig offerdød og forsoning for Jesu blods og fortjenestes skyld, en idelig og exaltert påkallelse av Ham, Ham, med ønske om å forlenes med nåde til å få se og «nyde» Ham i all evighet. Et godt uttrykk for denne sindsstemning gir følgende vers som finnes i Fredrik Boyes salmebok «Den lille Skatkiste» og som var meget yndet blandt «Brødrene»:

Amen! Det samme skal være vor sang,
Det vil vi synge med frydefuld Klang
Alle Guds Børn tilsammen.
Lammet, kun Lammet, dets Vunder og Saar
Æren og Prisen i Evighed faar
Amen, Halleluja, Amen!

All denne snakk om offerlam og blod, som var det stadige omkved i Brødremenighetens forkynnelse kan forekomme et sundt følende og tenkende menneske i våre dager en smule overdrevet og ensidig for ikke å si hysterisk; men for datidens «troende» var dette noe av det vesentlige innhold i religionen, som fyllte deres sinn med glede og taknemlighet, og som det falt dem naturlig å gi uttrykk for i Deres gravskrifter og lignende.

Den her skildrede form for kristendom var oprinnelig kommet ned til Brevik gjennem Ordingene fra Skien, som hørte til Brødremenighetens eller Herrnhuternes samfund, og som var inngiftet i en del familier herute, bl. a. i Chrystiefamilien. Herrnhutismen var en evangelisk religiøs bevegelse, som kan spores helt ned til Johan Huss, der som bekjent led martyrdøden på bålet i 1415. Hans tilhengere dannet en unitas fratrum, et brødrenes samfund; dette blev også forfulgt av katolikkerne som foranstaltet et rent blodbad på dem i Prag 1621. Efter denne begivenhet flyktet mange av disse brødre fra Bøhmen og Mähren til andre land i Europa. Noen av dem kom senere til Sachsen hvor de efter innbydelse av grev Zinzendorf slog sig ned og dannet en koloni ved foten av bjerget Hut i begynnelsen av det 18de århundre. Grev Zinzendorf delte nemlig deres anskuelser, og han blev menighetens forstander og leder. Han var vistnok en begavet, men ensidig utviklet, sentimental og fantastisk person. Han hadde kun en passion og det var Ham, Ham. Dyrkelsen av Jesus var hans sværmeri og lidenskap og herunder trådte både Gud Fader og den Helligånd rent i skyggen. I alle livets forhold skulde Jesus ha den avgjørende stemme, og dette trodde han å kunneopnå ved loddtrekkning, hvis utfall Jesus direkte bestemte. Ikke alene alle viktige beslutninger innen menigheten, men endog ekteskapets inngåelse skulde avgjøres ved loddet, ved det hellige lodd. Forholdet mellem mann og kvinne måtte ikke reguleres efter personlige ønsker og hjertets tilskynnelse, men efter det himmelske behov4), som det hette, og barna tilhørte kun Jesus. Denne fremgangsmåte, som måtte virke oprørende på enhver sund og sann menneskelig følelse, måtte dog Zinzendorf efterhånden opgi. Idet heletatt var meget i Herrnhuternes religionsøvelser overdrivelser og overspent svermeri, som i lengden ikke var forenlig med det praktiske liv. Efter Zinzendorfs død kom bevegelsen over i et sundere og mere nøkternt spor under ledelse av den kloke Spangenberg. Der blev lagt mere vekt på praktiske virksomheter for å gjøre brødrene til gode og nyttige samfundsborgere; de blev oplærte i forskjellige håndverk og forretninger og blev ofte meget dygtige og ansete, da de var pålitelige og ærlige i all sin ferd. Enkelte steder f. eks. i Christiansfeldt hvor de nedsatte sig i 1773 og hvor de fremdeles eksisterer, og om enn her som ellers i sterkt avtagende ennu setter sitt preg på byen, oprettet Herrnhuterne skoler og undervisningsanstalter, hvis ry gikk viden om og som også blev søkt fra distrikterne omkring Skiensfjorden foruten fra andre steder i Norge. Camilla Collet forteller således i sin bok: «De lange Nætter» at hun opholdt sig noen år som ung ved skolen i Christiansfeldt og hun kan ikke noksom rose brødrenes eksemplariske og kjærlige liv.

Misjonsvirksomheten inngikk også som et viktig ledd i deres arbeide. Det var Zinzendorf som tok op dette og organiserte det i stor stil. Han gikk ut fra den - om man vil - imperialistiske tankegang at Jesus ikke alene skulde herske over den enkelte; men hans makt skulde strekke sig til alle land og alle folkeslag. Han befalte derfor sine tilhengere å gå ut og virke blandt hedningene jorden rundt for å hverve proselytter for Jesus. Zinzendorf opholdt sig således selv i flere år som misjonær blandt indianerne i Amerika og som en av Herrnhuternes historieskrivere beretter, «de kom ikke til sine farvede brødre med religiøse stridigheter og læresettninger, men som kjærlige medmennesker, som vilde deres vel i alle henseender og gjøre dem delaktige i gleden over frelsen for Jesu blod og fortjenestes skyld, som de selv hadde erfaret5)».

De herrnhutiske samfund er nu som sagt overalt i avtagende og på flere steder har de nu kun kirkehistorisk interesse. Hverken i Brevik eller annetsteds på disse kanter av landet spilte Herrnhuterne noen større rolle i menighetshuset; de var vesentlig innskrenket til enkelte familier; men selv blandt disse forsømte man, som vi har sett, ikke det timelige for det evige. Deres virksomhet i Norge har dog ikke gått sporløst hen. De har dannet utgangspunktet for hele den religiøse bevegelse, som siden har utviklet sig her i landet, og våre dages «vakte», «levende kristne» og «brødre» har i grunnen sine åndelige fedre i Herrnhuterne. Til de sympatiske trekk vi har fremhevet ved disse kan vi også føle at de stivnet ikke som endel av deres efterkommere i nutiden i bigot og livsfiendsk formalisme6) eller selvrettferdighet, og de representerte på en måte en frisinnet form for kristendom forsåvidt som de ikke la så megen vekt på det konfesjonelle. De stillet sig derfor heller ikke i opposisjon til den officielle forkynnelse, men sognet fremdeles til statskirken. Iallfall var det tilfellet her i byen.

Under kirkens tak møttes i det hele tatt alle i Brevik i gamle dager, både høi og lav, både rettferdige og urettferdige. Hadde været så helt siden den blev bygget i 1680. Kirken «stod på et høit sted» for Breviks innbyggere, den stod som representant for religionen, som for de fleste dog til syvende og sist var livets dypeste innhold; den var det tempel som høinet sig over deres daglige liv. Slekt efter slekt hadde dens malmfulle klokker i lange tider kalt sammen til høitid og fest, til sorg og til glede.

En behøver derfor ikke være særlig religiøst eller kirkelig interessert for å bli en smule vemodig stemt, når en tenker på det som skedde i 1879, da den gamle tradisjonsrike kirken blev jevnet med jorden og dens inventar spredt for alle vinde. Har man syslet endel med vår bys historie, kan en ikke undgå å føle det som man dengang på en måte klippet over sammenhengen med Breviks fortid. Det var byggverket fra Breviks «storhetstid» som da blev lagt i grus.

Hentet fra "Brevik i gamle dager" utgitt i 1929. Forfattet av Nicolay W. Coch. 

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler