For 150 år siden, 21. september 1862, ble en gutt med navn Johan Castberg født i Brevik. Johan var nest eldst i en søskenflokk på 13, og trådde sine barnesko i Brevik til han var 9 år gammel. Familien flyttet da videre til Skien. Han utdannet seg til jurist, og praktiserte som både advokat, statsadvokat og sorenskriver før han gikk inn i politikken og ble en markant og til tider omstridt politiker.

Johan vokste opp i en aktiv familie med stort sosialt og politisk engasjement. Han var spesielt opptatt av sosialpolitikk, og hentet impulser fra både inn- og utland. Han var opptatt av å skape solidaritet mellom samfunnets ulike deler, og «å verge de svake mot å bli tråkket ned av de sterke». Han mål var også gjennom en demokratisk sosialpolitikk «å forebygge revolutionære elementers fremgang».

Johan Castberg kom inn på Stortinget i 1900. Han ble gjenvalgt flere ganger, og satt i sosial- og justiskomiteen fram til 1918, bare avbrutt av perioder som statsråd.

Johan Castberg huskes først og fremst pga. «De Castbergske barnelover» fra 1915. Lovene var den gang svært radikale, først og fremst fordi de ga barn født utenfor ekteskap bedre sosial status. Bak lovene lå det en lang historie og en tøff kamp.

Barns rettigheter var før Castberg et ukjent begrep i lovverket. Barn født utenfor ekteskap var til midt på 1700 tallet kun mors ansvar. Barna hadde bare rett til arv gjennom henne. Var barnet født i «hor av en gift kvinne», mistet barnet også denne retten. Først i 1892 ble barn i og utenfor ekteskap likestilt i forhold til arv fra mor og hennes slekt.

I praksis betydde dette at lovverket fritok menn for ansvar, og at «menn uten konsekvenser kunne drive på med tøilesløshet som profesjonelle forførere». Kvinnene som kom i «uløkka» satt igjen alene, «knuget av nød og skam». Historien viser at dette i størst grad rammet kvinner fra arbeiderklassen.

Noen økonomiske byrder ble likevel lagt på fedrene. I siste halvdel av 1700 tallet ble fedre for første gang pålagt en begrenset plikt til å betale barnebidrag til uekte barn, til de var 10 år. Endringen kom først og fremst for å lette byrdene på fattigvesenet, og ikke primært for å hjelpe mor og barn. På 1800 tallet ble fedres bidragsplikt utvidet noe, og innkrevingsordningene forbedret. Formålet denne gang var å hjelpe mødrene. Selv om fedre på denne måten måtte bidra noe til barnets underhold, sto barn født utenfor ekteskap fortsatt ikke i noe rettslig forhold til far og hans slekt, og hadde ikke rett til arv. At barn skulle ha egne selvstendige rettigheter, slik vi i dag er så opptatt av, var fortsatt en utenkelig tanke.

Johan Castberg kjempet fra slutten av 1800 tallet for en revidering og endring av lovverket, i samarbeid med kvinnesak- og arbeiderbevegelsen. Han møtte stor motstand både fra kirken og konservative krefter. Castberg ble beskyldt for å ville ødelegge og sprenge familielivet. En høyrerepresentant uttalte på Stortinget: «endringene vil kunne føre til umoralske tilstander, hvor fattige jenter vil forføre velstående menn for at deres barn skal få en plass i baronens seng». Castberg ble oppfattet som svært radikal, med en, for den tiden, sjelden sosial samvittighet.

Statsminister Gunnar Knudsen tilbød i 1908 Castberg å bli justisminister. Han takket ja, under forutsetning av at han fikk fremme lovforslag om barn i og utenfor ekteskap. Lovforslaget ble framlagt i 1909. Pga. regjeringsskifte ble saken ikke ferdigbehandlet i Stortinget. Høyreregjeringen overtok og fortsatte arbeidet. De fremmet i 1912 en proposisjon som fulgte deler av Castbergs forslag, men uten å gi barn utenfor ekteskap rett til navn eller arv fra faren. Det beskrives at forslaget utløste en voldsom debatt i Storting og presse. Under behandlingen i Stortinget vant Castbergs linje fram. De Castbergske barnelover var endelig et faktum i april 1915, etter mer enn 25 års arbeid fra Castbergs side.

Barnelovene besto av 3 lover:

1. Lov om barn av foreldre hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre
2. Lov om foreldre og ektebarn
3. Lov om forsorg for barn (der far ikke fantes eller hadde evne til å gi barnet ytelser)

Lov nr. 1 om barn utenfor ekteskap ga for første gang barn født utenfor ekteskap rett til navn og arv etter far, på lik linje med barn født i ekteskap. Loven fikk stor betydning og sto ved lag i mange år. Loven ble i 1956 erstattet av to lover, om barn i og utenfor ekteskap. I 1981 ble lovene samlet i en felles lov, dagens «Lov om barn og foreldre. Dagens barnelov er videreutviklet og har fått sterkere fokus på barn rettigheter, men er ellers bygget på Castbergs gamle prinsipper.

Johan Castberg var dermed en viktig og sentral mann for utviklingen av barnelovgivningen i Norge. Han brukte sin politiske makt, inngikk allianser og kjempet systematisk i mange år for å bedre barns levekår. Han var kontroversiell, men hadde også mange støttespillere. En av hans viktigste støttespillere var svigerinnen, Katti Anker Møller, som på den tiden var en markant kvinnesaksforkjemper. Castberg tok for øvrig også initiativet til opprettelsen av sosialdepartementet, og ble Norges første sosialminister i 1913. Han var politisk aktiv til sin død i 1928.

Johan Castberg var historisk sett er stor reformator i barnelovgivningen. Han bidro til å endre synet på foreldres ansvar for barn, og på barns rettigheter til å ha to foreldre. Han var med å legge grunnlaget for de rettigheter vi i dag tar som en selvfølge. La oss tenke på det neste gang vi rusler i Brevik. Johan Castbergs portrett i bronse finnes på en plakett i fjellveggen i Kastanjehagen bak den gamle Tollboden i Brevik.

Mon tro hva Castberg ville sagt hvis han hadde opplevd dagen i dag. Hvor mer enn halvparten av alle barn fødes utenfor ekteskap, samboerskap er like vanlig som ekteskap, og bortimot annet hvert forhold oppløses. Med deling av omsorg, barn som vandrer mellom ulike hjem, kamp om foreldreansvar og samvær osv. som resultat.

Det er vel ikke sikkert at det var slik Castberg hadde sett for seg resultatet av sitt eget brennende engasjement for å bedre barns kår og rettigheter i Norge